Enhver styrke eller dyd har sine fallgruver. Ved inngangen til år 2016 kan nok gamle gode tenkere som Aristoteles og Platon fortsatt bidra med nyttige refleksjoner, tankevekkere og kunnskap – kilder som snart er 2400 år gamle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Ledernytt
Praktisk visdom eller klokskap handler om sunn refleksjon, og for å lykkes med dette i praksis kan det hende at vi mer enn noen gang trenger å sette av tid til refleksjon og søke den gode dialogen.
I Aristoteles‘ lære om dydsetikk er dydene veivisere for å leve gode liv. Foruten de 4 kardinaldydene Mot, visdom, måtehold og rettferdighet (som Platon skisserte), la Aristoteles til ærlighet, gavmildhet og godhet som sentrale dyder. I disse travle tider med stadig flere prestasjonsarenaer, er det nok smart å tenke gjennom dyden måtehold med tanke på digital atferd.
Å lytte er mer enn å høre!
I en tid der personalsaker delvis «løses» på nettet, er det nok på høy tid å få på plass noen gode prinsipper for hvordan vi skaper god mellommenneskelig kommunikasjon.
Noen tenker at raushet handler om å dele alt. Men noen er i overkant rause, og kunne trenge et filter i sitt møte med omverdenen. På samme måte kan måtehold i personalsaker minimum bety å sette opp en grense for hva som deles – og ikke deles – på nettet. Det er en moderne tanke at toppledere skal «by på seg selv» og være åpne. Vel og bra med åpenhet generelt, men åpenhet har sin fallgruve den også – som alle andre styrker. I praksis er det ikke alltid slik at ‘jo mer informasjon jo bedre’, ei heller ‘jo mer åpenhet dess bedre’. Da en tidligere sjef i Innovasjon Norge for noen få år siden blogget om sensitive personalsaker, var det flere i styret som mente at dette var langt over grensen.
Vi må forstå at ikke all informasjon er god informasjon i en så åpen arena som Twitter eller blogg-sider på nettet. Å kunne kjenne etter hva som føles riktig (selvregulering), og samtidig be andre om deres råd (dialog), kan være en helt essensiell ferdighet for en budbringer. I all den tid du plutselig er «din egen redaksjon» er faren for overslag og overtramp definitivt større enn før.
Før internett ble jo nesten alt filtrert gjennom redaksjoner eller informasjonsavdelinger, på godt og vondt men mest på godt vil jeg hevde. Nå er det fritt fram, på godt og vondt – inntil vi lærer oss å samspille med andre før vi legger (for) pikante saker ut på nettet.
Seile sin egen sjø versus lagspill
Derfor er det uansett vesentlig å ikke gjøre seg selv større enn det teamet eller selskapet en tilhører. Et ensidig fokus på enkeltindivider og enkeltepisoder er ofte i veien for det kollektive løftet som vi ønsker oss når virksomheten eller teamet har gjort noe bra. Stolthet som bygges på det gode samspillet mellom mennesker, er en annen type stolthet enn den som bygges på enkeltindividers ego. Slike personer fremhever seg på bekostning av fellesskapet. Sosiale medier styrker denne tendensen.
Sosialpsykologene Twenge og Campbell (2008) skrev for noen få år siden at de var bekymret for at business-klimaet og utdanningsklima har utviklet seg i narsissistisk retning. De ser at flere og flere unge ønsker å bli kjendis eller havne i en fremskutt posisjon. Dette avler depresjon fordi nåløyet for å havne på topp er så trangt at mange ikke mestrer dette (ytrestyrte) presset. Vi har observert stadig flere individer som i stadig større grad bygger selvfølelsen på antall «likes», blogg-oppmerksomhet eller andre typer «spaltecentimeter» i media.
Et egofokus og privatisering av helter – eksempelvis ledere som blogger og legger ut t.o.m. personalsaker på nett, gavner ikke fellesskapet.
Det blir bra for de med høyt ego, men i konflikt med fellesskapets interesser. Egeninteressen kan altså forkludre lagets/ virksomhetens interesser og behov. Det vi trenger fremover er godt lagspill og samspill – medarbeidere og ledere som legger til rette for hverandre – og skaper tilhørighet til sunne miljøer der alle kan være stolte og engasjerte.
I gode og sunne miljøer er virksomhetens og samfunnets mål viktigere enn å bevise egen synlighetskompetanse (som noen ynder å kalle det). Denne kompetansen er for all del viktig men den må ikke ha for stor fokus på enkeltindivider som primært er opptatt av å bygge sitt eget brand. Et slikt overslag vil bidra til at en person blir større og mange blir mindre. Og slik vil vi jo ikke ha det.